Men jeg kom meg på beina og fikk presset i meg feriens siste ferske appelinsjuice og bananpannekake. Planen var å nyte noen siste timer i sola, samt å kjøpe noen gaver, men Mo hadde vært i det spandable hjørnet kvelden før, så nesten alle pengene var brukt opp. Fikk tyna ut bittelitt sol, og noen få gaver fra de hyggelige selgerne som alltid hilser deg på samme måte uansett hvor du er: "Come look my shop", "looking free my friend" - fremført i et klagende, nesten gråtende toneleie fra de sarikledde butikkdamene.
Med stappfull sekk pruta jeg så ned taxiprisen før hiacen kjørte mot flyplassen. Trist og vemodig, for jeg skulle så gjerne ha vært i Arambol i noen dager til. Og i Goa eller India forøvrig i mange dager til. Men jeg hadde fly som skulle rekkes.
På flyplassen ble jeg igjen minnet på det nylige terrorangrepet og dermed frykten for nye. Har ikke tall på hvor mange ganger billett, kropp og bagasje ble sjekka, men det starta med militante vakter med maskingevær utenfor flyplassen, og bare fra vi skulle boarde og til vi var på flyet ble vi sjekka fem ganger. Helt sjukt. Men greit nok situasjonen tatt i betrakting.
Vel ombord opplevde jeg noe jeg aldri har opplevd før. Analfabetisme. Det vil si - jeg har jo møtt mange som ikke kan lese og skrive rundt om i verden. Men aldri tenkt på hvilke problemer dette skaper i praksis. For langt bak i flyet der jeg satt kom mennesker som studerte boardingkortet sitt mens de fortvilet forsøkte å sammenligne tegnene på hattehyllene med dem på kortet. En eldre mann spurte forsiktig flyvertinnen ved rad 25 om hvor han skulle sitte og hun pekte så på billetten der sto det 2f. Dette hjalp han selvfølgelig ingenting så han bare ristet på hodet. Der og da skjønte jeg hvor heldig jeg er som har gått på skole.
En kort flytur og vi nærmet oss Mumbai. I det vi svinger inn over byen noen hundre meter over bakken får jeg øye på kontrasten. Fattigdommen. Og rikdommen. På den høyre siden av rullebanen er det bare høye skyskrapere, mens det på vestre side er et hav av skur. Her lever mennesker på under en dollar om dagen og tråkker rundt sultne i uverdige forhold. I det jeg tok steget ut på flytrappa kunne jeg også lukte fattigdommen. Den ramme søppellukta boret seg inn i nese og sjel.
På flyplassen skulle jeg igjen bli henta med mann med plakat. Dette gikk fryktelig dårlig i Delhi, men i Mumbai fant jeg min mann med en gang. Hotellet jeg ble kjørt til var langt fra fint, men en liten tv, varm dusj og en god seng var der og da verdt 600 kroner. Fruktkurven jeg fikk "på huset" kunne de riktignok spart seg for makan til stuslig fruktkurv håper jeg at jeg aldri ser igjen.
De ansatte ville gjerne at jeg spiste i den ukoslige hotellrestauranten, men jeg takket høflig nei, tok med meg boka og spaserte gatelangs. Det viste seg at jeg bodde rett ved en av Mumbais jernbanestasjoner, så området var overfylt av salgsboder og butikker som solgte mat, smykker, sko, klær, elektriske artikler, toalettartikler. Ja, de solgte alt hva man trengte der på gata.Etter hvert var jeg kommet så langt som jeg turte å gå uten kart eller å huske navnet på hotellet. Flaks som jeg ofte har ramlet jeg over en restaurant som så ren og fin ut. Men personalets engelskunnskaper var heller skralle. Tror nok ikke de var vant med utlendinger der heller, for hele restauranten stirret på meg. Inkludert fem servitører som klynget seg sammen ved døra.
Jeg forsøkte å spørre hva de forskjellige tingene på menyen var for noe, men svarene jeg fikk fra servitørene gjorde meg ikke noe klokere. Smilende på nabobordet satt et ungt indisk par på 18 og 19 år, så jeg henvendte meg til dem for hjelp. Begge med et utseende mer vestlig enn noen andre i restauranten - og mer vestlig enn noen andre indere jeg hadde møtt på min vei gjennom India. Han med beckham-sveis og øredobber, mens hun hadde på seg tettsittende topp og jeans. De fortalte at han studerte for å bli bilmekaniker, mens hun skulle bli veterinær, før de hjalp meg med menyen slik at jeg fikk kjøpt meg middag.
En hyggelig samtale senere hadde jeg spist opp min egen og prøvesmakt deres mat og vi var klare til å dra. De insisterte på å betale, noe som ikke føltes bra. Ble veldig usikker på om jeg skulle nekte, men det var på et vis frekt det også. Så da endte det med at to tenåringsstudenter fra India betalte for en fyr med full jobb i Norge. De insisterte på å følge meg så et stykke på vei til hotellet mitt før vi sa adjø.
Og slik endte mitt opphold i India. Morgenen etter satt jeg på flyet og så morgentåka lette over millionbyen, mens jeg tenkte på lyder og lukter, på alle menneskene jeg hadde møtt, stedene jeg hadde besøkt og maten jeg hadde smakt. Jeg visste der og da at hit skulle jeg igjen. For India er et land man reiser tilbake til. Og så var vi over skyene.
FAKTA
Bodde på: Hotel Midland
