Fra sol til slum : dag 25 og 26

Med igjenklistra øyne og en pute våt av sikkel våknet jeg og innså at dette kom til å bli en vond morgen. Det er jo typisk at når man planlegger å stå opp tidlig for å få noe ut av dagen, så har man sørget for å ødelegge kroppen med alkohol kvelden før.

Men jeg kom meg på beina og fikk presset i meg feriens siste ferske appelinsjuice og bananpannekake. Planen var å nyte noen siste timer i sola, samt å kjøpe noen gaver, men Mo hadde vært i det spandable hjørnet kvelden før, så nesten alle pengene var brukt opp. Fikk tyna ut bittelitt sol, og noen få gaver fra de hyggelige selgerne som alltid hilser deg på samme måte uansett hvor du er: "Come look my shop", "looking free my friend" - fremført i et klagende, nesten gråtende toneleie fra de sarikledde butikkdamene.

Med stappfull sekk pruta jeg så ned taxiprisen før hiacen kjørte mot flyplassen. Trist og vemodig, for jeg skulle så gjerne ha vært i Arambol i noen dager til. Og i Goa eller India forøvrig i mange dager til. Men jeg hadde fly som skulle rekkes.

På flyplassen ble jeg igjen minnet på det nylige terrorangrepet og dermed frykten for nye. Har ikke tall på hvor mange ganger billett, kropp og bagasje ble sjekka, men det starta med militante vakter med maskingevær utenfor flyplassen, og bare fra vi skulle boarde og til vi var på flyet ble vi sjekka fem ganger. Helt sjukt. Men greit nok situasjonen tatt i betrakting.

Vel ombord opplevde jeg noe jeg aldri har opplevd før. Analfabetisme. Det vil si - jeg har jo møtt mange som ikke kan lese og skrive rundt om i verden. Men aldri tenkt på hvilke problemer dette skaper i praksis. For langt bak i flyet der jeg satt kom mennesker som studerte boardingkortet sitt mens de fortvilet forsøkte å sammenligne tegnene på hattehyllene med dem på kortet. En eldre mann spurte forsiktig flyvertinnen ved rad 25 om hvor han skulle sitte og hun pekte så på billetten der sto det 2f. Dette hjalp han selvfølgelig ingenting så han bare ristet på hodet. Der og da skjønte jeg hvor heldig jeg er som har gått på skole.

En kort flytur og vi nærmet oss Mumbai. I det vi svinger inn over byen noen hundre meter over bakken får jeg øye på kontrasten. Fattigdommen. Og rikdommen. På den høyre siden av rullebanen er det bare høye skyskrapere, mens det på vestre side er et hav av skur. Her lever mennesker på under en dollar om dagen og tråkker rundt sultne i uverdige forhold. I det jeg tok steget ut på flytrappa kunne jeg også lukte fattigdommen. Den ramme søppellukta boret seg inn i nese og sjel.

På flyplassen skulle jeg igjen bli henta med mann med plakat. Dette gikk fryktelig dårlig i Delhi, men i Mumbai fant jeg min mann med en gang. Hotellet jeg ble kjørt til var langt fra fint, men en liten tv, varm dusj og en god seng var der og da verdt 600 kroner. Fruktkurven jeg fikk "på huset" kunne de riktignok spart seg for makan til stuslig fruktkurv håper jeg at jeg aldri ser igjen.

De ansatte ville gjerne at jeg spiste i den ukoslige hotellrestauranten, men jeg takket høflig nei, tok med meg boka og spaserte gatelangs. Det viste seg at jeg bodde rett ved en av Mumbais jernbanestasjoner, så området var overfylt av salgsboder og butikker som solgte mat, smykker, sko, klær, elektriske artikler, toalettartikler. Ja, de solgte alt hva man trengte der på gata.

Etter hvert var jeg kommet så langt som jeg turte å gå uten kart eller å huske navnet på hotellet. Flaks som jeg ofte har ramlet jeg over en restaurant som så ren og fin ut. Men personalets engelskunnskaper var heller skralle. Tror nok ikke de var vant med utlendinger der heller, for hele restauranten stirret på meg. Inkludert fem servitører som klynget seg sammen ved døra.

Jeg forsøkte å spørre hva de forskjellige tingene på menyen var for noe, men svarene jeg fikk fra servitørene gjorde meg ikke noe klokere. Smilende på nabobordet satt et ungt indisk par på 18 og 19 år, så jeg henvendte meg til dem for hjelp. Begge med et utseende mer vestlig enn noen andre i restauranten - og mer vestlig enn noen andre indere jeg hadde møtt på min vei gjennom India. Han med beckham-sveis og øredobber, mens hun hadde på seg tettsittende topp og jeans. De fortalte at han studerte for å bli bilmekaniker, mens hun skulle bli veterinær, før de hjalp meg med menyen slik at jeg fikk kjøpt meg middag.

En hyggelig samtale senere hadde jeg spist opp min egen og prøvesmakt deres mat og vi var klare til å dra. De insisterte på å betale, noe som ikke føltes bra. Ble veldig usikker på om jeg skulle nekte, men det var på et vis frekt det også. Så da endte det med at to tenåringsstudenter fra India betalte for en fyr med full jobb i Norge. De insisterte på å følge meg så et stykke på vei til hotellet mitt før vi sa adjø.

Og slik endte mitt opphold i India. Morgenen etter satt jeg på flyet og så morgentåka lette over millionbyen, mens jeg tenkte på lyder og lukter, på alle menneskene jeg hadde møtt, stedene jeg hadde besøkt og maten jeg hadde smakt. Jeg visste der og da at hit skulle jeg igjen. For India er et land man reiser tilbake til. Og så var vi over skyene.

FAKTA
Bodde på: Hotel Midland

Bål + trommer = fest : dag 24

Det var igjen tid for å se seg om. Etter å ha gnidd søvnen ut av øya tråkket jeg inn i shorts og flippflapper før jeg rusla ned på stranda. Målet var den lille innsjøen rundt odden nord for Arambol.

Det ble fort varmt og jeg var sulten. Derfor var det ikke med lystig sinn jeg oppdaget at jeg hadde glemt både vann og penger. Heldigvis lå det 50 rupi i sekken, og med litt pruting klarte jeg å karre til meg en vannfalske og pannekake med sukker for de skarve fem kronene. Luksusmåltidet ble inntatt på en av restaurantene i skråningen med herlig utsikt over stranda.


Litt mindre sulten og tørst gikk turen videre - akkompagnert av banning da jeg måtte smette mellom klipper og andre steinformasjoner i vannet for å komme meg fram. Flere ganger var jeg sikker på at jeg hadde skjønt hvordan å beregne bølgene, bare for sekunder senere å oppdage at det hadde jeg ikke. Gang på gang slo vannet inn over kropp, sekk og kamera. Planen var også å ta turen videre til banjan-treet(???), men da begge sti-alternativene viste seg å være fryktelig bratte, søplete og i ellers dårlig forfatning fant jeg ut at dette ikke var en tur å begi seg ut på iført flipflapper. Så planen ble skrinlagt.

Tilbake i Arambol ble tiden brukt til å ta til seg solstråler i noen timer før jeg ble lei slik jeg pleier. Jeg møtte også Camilla og Sandra igjen (samt tre andre gutter) og vi avtalte å møtes seinere på kvelden.

Resten av gjengen skulle på latterkurs, noe jeg ikke så for meg kom til å være videre underholdende, så jeg tok det med ro med et par øl, mat og bok mens jeg så sola gå ned i havet. Etter hvert tok jeg så turen bort til restauranten der de andre hadde planlagt å le seg i hjel, men der var de ikke ferdig. Eller så hadde de ikke begynt. Uansett satt alle rundt et bort og fjasa. Det toppa seg for min del da vi skulle lukke øynene, holde hverandre i hendene og utveksle energi og varme. Så da den svenske jenta spurte "Do anyone think this is strange?" var det én person som klart og tydelig svarte "YES!!!". Det var meg.

Men der SV-ringen ble i overkant frikete for denne mannen fra Asker, var resten av kvelden en rein fest. Først overvar vi en konsert av heller laber kvalitet på stranda, før stearinlys ble til bål og halvsur stemme gikk over i suggererende trommerytmer. Alle som var i besittelse av et perkusjonsinstrument hadde tatt det med seg og bålfesten var et faktum. Selv JEG fikk slått nevene mot litt trommeskinn. Moro!

Kvelden ble ellers brukt til å drikke masse øl og prate med alle og enhver (bl.a. Anup fra New York). Noen i gjengen hadde også et stort ønske om at vi beveget oss til et Goa-trance-party noen kilometer lenger sør, men innen vi fikk somla oss til å finne noen taxier fikk vi beskjed om at festen var over. Så da bar det tilbake til strand, bål og trommer. Og like greit var det.

Der alle røyker og delfinene leker : dag 23

Det første jeg tenkte da jeg våkna var "Jeg må flytte". Så jeg pakka sammen tingene mine og betalte 200 rupi til tross for at jeg jeg kvelden før relativt høyrøstet fortalte husverten at han kun fikk halvparten på grunn av myggnettingen som aldri dukket opp. Jeg understreket selvfølgelig hvor sur jeg var på mitt sedvanlige vis - ved å smelle igjen døra og legge meg. Godt å se at jeg aldri blir voksen.

Vel, dermed var jeg altså på vei med sekken på ryggen - igjen. Det blir litt ekstra mas med å bytte bosted hele tida, men nå hadde jeg i det minste sett meg ut et sted kvelden før. Problemet var at jeg ikke hadde sjekke om det var ledig plass. Det var det selvfølgelig ikke. Så da gikk jeg til den italienske naboen Samsara og innlosjerte meg i en enkel stråhytte uten bad til 500 rupi.

Dette var relativt dyrt i forhold til standarden på hytta, men det var verdt pengene fra første sekund jeg setter meg ned i restauranten. For det første jeg ser der jeg sitter i lotusstilling og ser utover havet mens spiser min bananpannekake er delfiner som leker og hopper ute i havet. Har opptil flere ganger nevnt hvordan jeg setter pris på morgenene i India, men dette var en fantastisk start på dagen og det gir på et vis en indre ro og en fantastisk glede å få oppleve noe sånt.

Arambol er et snålt sted. Eller det er vel miksen av mennesketyper som er litt rar. Her finner man alt og alle. Folk som sjonglerer, spiller cricket, fisker, spiller volleyball, spiller fotball, jogger, bedriver yoga, flyr drage og surfer på bodyboard. Aldersspennet er også stort, selv om hovedandelen nok består av unge, litt småfrika, marihuana-røykende mennesker.

På stranda, der jeg lå og forsøkte å lese mens jeg friterte i min egen svette, kom jeg etter hvert i snakk med norsk-engelske Camilla og hennes danske kusine Sandra. "Etter hvert" fordi jeg brukte ti minutter på å manne meg opp til å gå bort og spørre om å bli smurt på ryggen. Jeg er og blir feig. Uansett, hyggelig var det uansett.

Kvelden brukte jeg på å tråkke litt rundt, spise stearinlys-romantisk middag for meg selv, samt å overvære en veldig bra konsert der jeg bodde. Folka på scenen ble ledet av en langhåra tysker som trakterte alle mulige instrumenter.

Tipper han het Shantam for på plakaten stod det Shantam & friends - a magical fusion of flute, violin, hang (fantastiske sveitsiske instrumenter) and tabla (trommer).

Men så plutselig midt i en låt stanset bandet. Klokken var da blitt 22.00 og politiet hadde ringt og truet med straff om de fortsatte. Det hele var ganske absurd, for myndighetene i Goa har besluttet at alle arrangementer må være ferdig klokka ti av den grunn at de ikke vil at Goa skal være en party-plass. Men det kunne kanskje være en idé å differensiere loven en smule. En rolig jazz-konsert er nå ikke det samme som de enorme Goa-trance-festene. Etter en telefon tilbake til politiet fikk uansett bandet lov til å spille siste låte på nytt. Denne gangen helt til siste note.

Kvelden ble rundet av med øl og film på filmpuben midt på stranda.

Fakta:

Bodde på Samsara Beach Resort

Reisen mot nord : dag 22

Man lærer så lenge man lever sies det. Og siden dette var første gang jeg reiste alene på tur, lærte jeg mye om nettopp det å reise alene på tur. For det første: Det lønner seg å planlegge forflytningene slik at man slipper å reise alene. "Solo travelling" kan fort bli både dyrt og kjedelig. For det andre: Det lønner seg å ikke forflytte seg alt for ofte. Selv en rastløs sjel som meg må innse at det tar litt tid å bli kjent med folk og at det derfor er dumt å dra fra et sted når man endelig har fått seg nye venner.

For første gang denne reisen var punkt en nå i orden. Jeg hadde avtalt med legene jeg traff på båtturen dagen før om å dele taxi opp til Anjuna. Etter å ha prutet taxien ned så langt det gikk satt vi oss inn i den bittelille, varme bilen og kjørte de to timene det tok til dette hippiehølet. Jeg hadde nemlig bestemt meg for at dette var et sted jeg ikke likte, så da vi kom frem var jeg fast bestemt på bare å se meg om bittelitt, for så å dra videre nordover.

Vel fremme sa jeg adjø til mitt kinesisk-amerikanske reisefølge og satt meg ned på første restaurant. Her spiste jeg vond stekt ris slik at jeg skulle få lov til å sette fra meg sekken mens jeg gikk på sightseeing.

Alle hadde på forhånd sagt at det fantastiske onsdagsmarkedet var stengt på grunn av terrorfaren, men jeg var uansett fast bestemt på å sjekke om så stemte. Etter en liten tur langs stranda kom jeg så til markedet - som på ingen måte var stengt. Men det var nok færre folk her enn det pleier. Likevel føltes det for trangt og kaotisk for meg. For det var varmt, jeg var sliten og jeg ville videre. Jeg kjøpte derfor ikke noe, ikke tok jeg noen bilder. Alt jeg gjorde var å svette, drikke vann og se på utvalget på dette enorme markedet som omfatter alt fra boder med vanlige indiske klær, hippiesjapper, små kafeer og live-musikk.

En times tid etter at jeg hadde slengt fra meg sekken var jeg så tilbake og fikk overtalt en taxisjåfør til å kjøre meg til mitt endelige stoppested for en litt for billig penge. For turen til Arambol var preget av grisekjøring utført av en sjåfør som hadde gått med på å få betalt litt mindre enn hva han likte. Men jeg kom fram hel.

Jeg rakk og registrere at dette var et helt annen type sted enn Palolem, før jeg satt i gang med letinga. Jeg tråla hele Arambol etter det perfekte sted å bo, men da det begynte å mørkne endte jeg i et høl av en bambushytte i en av bakgatene. 200 rupi kostet det for natta, men madrassen var laget av stein og myggnettingen jeg var lovet kom aldri. Så jeg var potte sur og sov lite.

Å gjøre noe for å gjøre noe - dag 21

Til tross for et betydelig alkoholinntak kvelden før, stod jeg som vanlig opp med sola. Bestemte meg for å gå en liten tur med kameraet før frokost. Disse morgenturene er kanskje det jeg savner mest når jeg ikke reiser. Det er vakkert å se verden våkne til live. Fiskerne gjør seg klare til å dra ut, de spreke folka jogger, brødgutten sykler rundt med sine varer, hundene ligger og halvsover etter en natt med slossing og bjeffing. Ja, dette er min form for meditasjon. Med eller uten musikk på ørene - det funker uansett.

Langs vannkanten møter jeg igjen Na'ama og vi avtaler å spise frokost når jeg er ferdig men min morgentur. Planen var så å dra på båttur med mine nye norske venner, men de fikk jeg aldri kontakt med. Dermed dro jeg og min nye israelske venninne på tur istedet. Turen gikk en halvtime opp elven, som så sluttet ved en demning. Har vært med på festligere ting, for å si det sånn. Men jeg gjorde i hvert fall noe annet enn bare å ligge og steke i sola.

Med på båtturen var også et kinesisk-amerikans legepar. Disse ble etter endt tur med oss over tidevannselven og bort til monkey island. Iført kun flippflapper kom vi oss aldri lenger enn til fiskerne som plukket catfish ut av garnet, men vi fikk sett tusenvis av små krabber, grønskekledde steiner og stranda fra et nytt perspektiv.

Resten av dagen ble fylt med soling og bading, men jeg smetter inn en litt snål opplevelse her. Etter å ha ligget og lest bok i sola en stund bestemte jeg meg for å reise meg opp av solsengen for å gå til min strandhytte. Men da jeg tråkker i bakken kjennes det ut som om venstrefoten tråkker i kvikksand og at beinet forsvinner ned i et hull. Det ender med at jeg smeller i bakken foran hele Cuba-restauranten uten å skjønne hva som har skjedd. Etter å ha halt meg opp på solsengen igjen skjønner jeg at jeg ikke har fått et anfall eller er i ferd med å dø, men at hele beinet har sovna. Ikke bare litt, men det har gått i skikkelig vinterdvale.

Kvelden rundet jeg av med litt shopping, middag på Cuba sammen med Kim og Na'ama, samt biljard og sosialt samvær med alle og enhver på Cafe del Mar. Trist å skulle si adjø til denne fine gjengen. Men slik måtte det bli. Jeg hadde bestemt meg: Jeg ville se mer av Goa.

Utflukt til et stille sted : dag 20

Det var tid for utflukt. Briten jeg prata med dagen før hadde vært i Patnem og bestilt nyttårsbosted for seg og kjæresten sin og reklamerte på den måten for stedet. Så jeg måtte se det jeg også. Turen gikk ned til sørenden av Palolem, over en liten kolle før jeg så var i lille Columb Beach som egentlig bare er en liten bukt. Videre trasket jeg gjennom en liten landsby, på noen grusveier og så var jeg i Patnem.

Mye roligere og mindre utbygd enn Palolem, men med en like vakker strand. Her skjedde det fint lite. Noen få mennesker lå dorske og svette i solen, kuene hadde lagt seg i skyggen under en båt og i handlegata (alle disse stedene har én handlegate - ellers ingenting) satt selgerne og halvsov utenfor butikkene sine.

Jeg gikk som seg hør og bør stranda opp og ned, tok et bad, før jeg la meg ned i en slags liggesofa på en av strandrestaurantene for litt boklesing og lunsj. Et behagelig liv.

Tilbake i Palolem etter en liten jungeltur (jeg skal jo alltid gå en annen vei hjem) møtte jeg etter hvert igjen Kim og ble så kjent med Na'ama fra Israel. Det er fryktelig mange folk fra Israel som reiser rundt i India. Jeg høres kanskje litt negativ ut nå, men det er nesten litt i overkant. Skjønner nå hvordan andre nasjonaliteter må se på oss fra skandinavia i sydenland. Vel, nok om det. Na'ama var en hyggelig jente - ikke så masete og slitsom som mange av de andre israelerne.

Kvelden ble selvfølgelig tilbragt på Cafe del Mar sammen med den vanlige gjengen. Men antall gjengmedlemmer ekspanderte ettersom Espen og Karoline fra Norge satt på nabobordet og sniklyttet til hva vi pratet om. Da de hørte at jeg prata om vårt kjære fedreland tok de kontakt, og vips så hadde jeg to venner til. Så enkelt er det altså.

Palolem : dag 19

Når jeg kommer i nærheten sjø, sol og sand blir denne fyren en helt annen person enn han pleier å være. Jeg våkner grytidlig. Hjemme blir det fort til at jeg skrur av vekkeklokka og sover et par timer til hvis muligheten er der. Men her trengte jeg ikke engang klokke. Så rett før soloppgang spratt jeg opp av senga, klar for å finne ut om Palolem var verdt turen helt sør i Goa.

Stranda, som er et par kilometer lang, ble trålet fra nord til sør. Målet var å finne det perfekte sted å bo. Helt i nord, opp mot elva, fant jeg to steder som hadde vært optimale om jeg reiste sammen med en frøken, men siden jeg denne gang tok turen på egenhånd ble Dreamcatcher og det flotte stedet ved siden av litt for lite sentralt og sosialt. Jeg tok etter hvert sjansen på at Cafe del Mar var strandas midtpunkt hva gjelder uteliv og innkvarterte meg i en blå hytte på stylter rett ved siden av. Dette viste seg å være et godt valg. Cafe del Mar var det eneste stedet som var åpent hele natta, så detektiven var flink.

Dagen ble brukt til bading og boklesing i sola, kun avbrutt av noen rastløse turer opp og ned stranda, samt å få si seg litt mat. Etter tre uker med indisk/bangla-mat var det deilig å kunne trøkke i seg tunfisksandwich og Quesedillas.

Solnedgangen ble fordøyd sammen med en øl og en hyggelig britisk fyr mens jeg så på de daglige ettermiddagskampene i volleyball utenfor Cafe del Mar. Hyggelig. Vi bestemte oss for å treffes igjen senere på kvelden, men jeg så aldri fyren igjen.

Når mørket så senket seg over stranda spaserte jeg nordover til et av stedene i nærheten av der jeg bodde kvelden før. Med grillen som lyste opp stranda og den fristende, ferske sjømaten var jeg ikke sen med å bestille tigerreker. India er fantastisk. Selv i et turistifisert område som Palolem kostet et slikt luksusmåltid nesten ingenting. Men det tok tid før maten kom på bordet, så jeg forkortet ventetiden med å bli kjent med en tysker på nabobordet. Han het Kim, visste ikke hva han ville bli når han ble stor og reiste også alene.

Kim og jeg avtalte og møtes på Cafe del Mar litt seinere. Jeg var først ute, og til min store glede viste de engelsk fotball på skjermene. Minuttet etter at jeg hadde kjøpt min første øl, slang en brite og en franskmann seg ned ved siden av meg og begynte å prate. Slik ble jeg kjent med Didier og ... Kim dukket etter hvert også opp og det ble en herlig kveld full av skitsnakk og frukttobakk.

Fakta:
Bodde på Havana

Kjedelig uten terror : dag 18

Men han døde ikke. Nei, selvfølgelig gjorde jeg ikke det. Terroren tok meg altså ikke, men det var ikke så langt unna at jeg kreperte av kjedsomhet. For det tok godt og vel et halvt døgn fra jeg forlot Dhaka til jeg var framme i Palolem i Goa litt over ni på kvelden.

På vei ut av flyplassen i Goa var jag litt for kjapp i avtrekkeren å kjøpte prepaid taxi inne i avgangshallen. Dette var dumt, for utenfor møtte jeg to amerikanske jenter som også skulle til Palolem og ville kjøre med meg. Taxisjåføren hevdet at dette ikke gikk fordi jeg kun hadde betalt for en person. Trolig bare ljug, men jeg orket ikke diskutere. Kjørte derfor i halvannen time aleine. 1100 rupi kostet det - sånn litt i overkant av 150 norske kroner.

Gleden ved å kommer fram til backpackerland med internettcafeer, salgsboder og strandkafeer var stor etter å ha kjørt på øde veier gjennom mørk jungel i lang tid. Man kan si hva man vil om at man reiser for å oppleve det autentiske og møte de lokale menneskene, men innimellom må man bare koble av fra alt mas og alle inntrykkene. Da er steder som Palolem rett og slett fantastiske.

Jeg ble som vanlig mottatt av en horde av selgere/hotellhaier som ville hjelpe meg å finne et sted å bo, men de rygget høflig tilbake og pekte i riktig retning da jeg sa jeg skulle opp til høyre og bort til Sai Valenines som jeg hadde bestemt meg for å dra til på forhånd. Absolutt den styggeste strandhytta de hadde og prisen var heller ikke særlig bra. Slang derfor bare fra meg sekken, låste hengelåsen, bestemte meg for å flytte neste morgen og gikk og tok en øl på rocke-stedet ved siden av.

Kom i prat med to jenter som jeg trodde var fra USA, men som var fra Irland... Ikke helt stødig på engelsk dialekt tydeligvis. Var fryktelig sliten etter en dag med reising så det ble med en øl før jeg stakk en kjapp tur bort i hovedgata for å prute ned prisen på et håndkle. Noe som var nødvendig siden jeg hadde glemt det flotte Simpsons-hånkledet mitt hos Kristina i Bangladesh.

Fakta:
Bodde på: Sai Valenines http://www.saivalentines.com/

Litt ekstra spenning i hverdagen : dag 17

Det var denne terroren da. Jeg pleier ikke å la meg skremme av slikt, men jeg må innrømme at jeg ikke er superkomfortabel nå. At jeg ikke lar meg skremme av terror er jo heller ikke helt sant, for to år tilbake droppet jeg å dra på en planlagt reise til Dahab i Egypt da det smalt kraftig der to uker før avreise. Lonely Planets guidebok for Egypt står fortsatt i hylla hjemme for å minne meg på reisen jeg aldri gjorde.

Vel, hva skyldes så den ekstra spenningen i kroppen denne gangen? Jo, i morra forlater jeg Bangladesh med håp om å komme meg til Goa i løpet av dagen. For å komme dit må jeg bytte fly på Indira Gandhi International Airport i New Dehli, og derfra har det kommet sprikende rapporter det siste døgnet. Først meldte BBC at seks personer var skutt og drept på flyplassen, noe sikkerhetspolitiet på stedet senere avkreftet. Folk hadde derimot hørt to skarpe lyder som nå etterforskes. Overalt på flyplassen skal det være utstasjonert væpnede vakter. Så egentlig er alt greit. Det er ikke dette som er kjipt.

At "Deccan Mujahadeen", den samme gruppen som hevder å stå bak angrepene i Mumbai, har sendt epost til den indiske regjeringen med varsel om nye terroraksjoner liker jeg derimot dårlig. Spesielt dårlig fordi datoen for disse aksjonene vistnok skal være 6. desember (ja, det er i morra det) og utføres i 9-11-style. Altså som luftangrep ved hjelp av passasjerfly. Regjeringen svarer med at de har full kontroll, og at jagerfly vil kunne være på vingene i løpet av kort tid for å skyte ned fly dersom man har bevis for at de skal styrtes inn i "strategiske mål og etablisementer". Selvfølgelig skjer ingenting av dette, men jeg liker det likevel ikke. Er redd nok for å fly som det er...

Og takk til norsk UD for gode råd. De fraråder ikke lenger nordmenn fra å reise i India, noe jeg fullt ut støtter, men rådet UDs pressevakt Haakon Svane gir folk via Aftenposten.no stusser jeg litt på.

- Det bør tas alminnelige forholdsregler, som å unngå store forsamlinger. Og sørg for å ha god reiseforsikring.

Kjære UD. Hvor på en hovedstadsflyplass mener dere jeg skal oppholde meg for å holde meg unna store forsamlinger? Og hvis jeg skulle være så ufattelig uheldig på sitte på et fly som tas over av en madman - er det ikke da bedre med en god livsforsikring enn reiseforsikring? Jeg kommer jo mest sannsynlig ikke til å plages av løs mage lenger eller savne bagasjen min for den saks skyld.

Sa han og døde:)

Når dagene bare blir borte : dag 12 til 16

Vel, jeg har vært sjuk, mer sjuk og enda mer sjuk. Og dermed har nesten alle planer jeg hadde blitt avlyst. Dagene har derfor gått med til å lese bok ved bassengkanten på den nordiske klubben, kjøpe litt souvernirer og gaver, samt traske rundt eller kjøre rickshaw med musikk på ørene. Det sistnevnte er blitt min favorittaktivitet her. Bare la en rickshawsjåfør tråkke meg litt rundt på måfå mens jeg ser verden fyke forbi i bedagelig tempo. Det føles som om jeg er i en musikkvideo. En veldig lite glamorøs en, men desto mer inntrykk gjør den. Det fine med å stenge ute alt bråket med musikk er at ting virker mindre kaotisk og jeg på et vis bedre klarer å ta til meg de andre sanseinntrykkene.

Sightseeing i Dhaka : dag 11

Endelig fikk jeg oppleve gamlebyen i Dhaka - Old Dhaka. Men veien ditt føltes fryktelig lang. For når man står og stamper i tett, forurenset trafikk i en CNG. (Også kjent som baby-taxi eller auto-richshaw), så føles hvert minutt som en evighet. Riktignok var det fascinerende å observere hvordan alle kjøretøyene sakte og kanske usikkert smatt inn i de lommer som måtte oppstå og dermed kom seg noen meter fremover i køen. Men når sjåføren vår holdt hornet inne nesten konstant i 40 minutter og jeg kjente eksosen rive i halsen som en sterk forkjølelse, så var det bare ikke verdt det. Det eneste jeg klarte og tenke var: "Hvordan orker folk å ha det slik hver dag?". Men man venner seg vel til alt.

Vi kom oss nå frem og starta sightseeingturen med å traske gjennom Hindu street. Som de turistene vi var tok vi bilder av alt og alle. Og her som i India stilte de aller fleste seg villig opp og smilte til fotografen. Ikke noe kjefting, ikke tigging etter penger. Ikke noe bråk i det hele tatt. Vi gikk forbi butikker som solgte bryllupskroner, damer som solgte farget pulver, menn som tilbød oss noe som så ut som en krysning av fisk, ål og snegler liggende i små baljer, gutter som tredde oransje blomster på hyssing, damer som forsøkte å vaske seg med sarien på og skreddere som satt langs veien og jobbet under store presenninger. Det var skittent, det var varmt, men alt virket å være i ballanse. Slik var det og slik skulle det være. Alt var i ballanse.

Vi kom oss etter hvert ned til elva og etter litt om og men fikk vi betalt oss inn på havneområdet og kommet oss ombord i en av de små båtene. Det ble med en liten tur utpå elven for å se på livet, men på den korte halvtimen ute på elven var det flere nye inntrykk enn hva jeg får i Oslo på en uke, så det var kanskje like greit.

Videre bar det til "The pink palace" hvor Kristina ble umåtelig populær etter at en mann overhørte at hun kunne lese og snakke Bangla. Plutselig stod det 20 mannfolk i en ring rundt henne og skulle prate.

Mens de var interessert i henne var vi mest interessert i en fyr som helt uvitende gikk rundt med en t-skorte med et norgeskart på. De fleste store kleskjedene i Norge produserer klær i Bangladesh og vi så flere som gikk rundt med klær vi tydelig dro kjensel på fra Norge. Det mest interessante med t-skjorta til denne fyren var alle feilene. Bergen var blitt til Brrgen og skal vi tro kartet på mannens bryst er Larvik Norges største og viktigste by. En stygg feilproduksjon her altså.

For store kontraster : dag 10

Etter dager med sjukdom var jeg nå blitt ganske så frisk. Skulle da tro at man var ivrig etter å komme seg ut å gjøre noe moro. Vel, det var jeg ikke. Dagen ble brukt på å forsøke å gjøre meg mindre tynn (les: spise) samt å lokalisere butikkene som selger DVD-er. Dermed fikk jeg hamstra inn et knippe filmer jeg ikke hadde sett og så nyte latmannslivet innendørs. Ganske digg å kunne gjøre sånn når man er på reise, selv om jeg må innrømme at jeg også får litt dårlig samvittighet av det.

Kokken hadde kvelden fri, så istedet for å lage mat selv dro vi på restaurant. Valget falt på 5-stjerners-hotellet West Inn og vi gaffla i oss det vi kunne fra den latterlig rikholdige buffeten. Hadde aldri trodd jeg skulle spise sushi eller pannacotta i Bangladesh.

Men selv om det var fint og godt, var dette en opplevelse med ganske stor bismak for min del. Det føltes rett og slett ikke riktig å fråtse i slik luksus når det satt folk uten armer og bein i gatene utenfor og tagg om penger. Kontrastene ble for store. Vet ikke helt hvor grensen går for når jeg føler meg kjip i kropp og sjel, men her var i hvertfall denne grensen passert med god margin.

Når en hypokonder tror han skal dø - dag 9

Jeg trodde kanskje aldri helt på at jeg skulle stryke med med, men jeg endte likevel på sjukehus. Dette var sent på kveld, men dagen var lang før jeg endte der. Så jeg tar det fra begynnelsen.

Etter to kjappe imodium og litt mat satt vi oss i bilen og trillet ut av misjonsstasjonen i retning Dhaka. Solen stekte allerede ganske bra, men siden airconditionen i bilen fortsatt virket litt, var det absolutt levelig i bilen. En time senere svingte vi så av veien og inn i en av de utallige te-hagene man ser over alt i denne regionen i nord. Te-hagene fungerer på samme måte som en landsby. Folk bor, jobber, ber, gifter seg og går på skole der. Hvis det er noe utdanningstilbud da vel og merke.

Te-hagen vi besøkte var middels stor med 800 arbeidere, men vi fikk bare sett selve fabrikklokalene på nært hold. Hvordan folket bodde så vi kun fra bilen da vi kjørte gjennom området. Om dette var en følge av at vi ikke spurte om å få se eller om vi ikke fikk lov, vet jeg ikke.

Uansett. Å lage te fra rå teblader til ferdig tørka te tar ikke mer enn to timer. Først moses bladene gjennom finere og finere kverner før massen så går over i en trommel som lager bittesmå baller ut av tepastaen. Deretter lages det tepper av disse ballene rundt om på gulvet og i løpet av en time har oksygen endret fargen fra grønn til brun.

Så bærer det inn i en tørkemaskin som guiden vår noe smakløst sammenlignet med gass/kremasjons-kammer fra 2. verdenskrig. Til slutt sorteres teen etter størrelse på de tørka tekornene. Slik vi forstod det var det de ikke alt for små og ikke alt for store bitene som gav best te. Men vi kan ha forstått feil.

Tilbake i bilen kjente Mo at nå var det på tide å føle skikkelig synd på seg selv. Jeg hadde hatt skikkelig vondt i nakke og rygg det siste døgnet og nå hadde det forplantet seg til brystet, noe som gjorde det vondt å puste. Så der jeg satt og holdt setebeltet ut fra kroppen for å hjelpe lungene med jobben, lurte jeg fælt på hva det feilet meg.

Hjemme i Dhaka fikk jeg endelig kastet i meg to paracett og sovet en time. Følte meg med ett så meget bedre. Bare lureri selvfølgelig. For bare kort tid senere var smerten tilbake i kroppen, men denne gangen hadde den også spredd seg ut i armene. Mannen i huset, Erik, tok nå ansvar og tasta inn nettadressen til wikipedia. Der gikk vi, som de mannfolka vi er, i tur og orden gjennom symptomene på de vanligste "jungelsykdommene". Sannsynligheten for malaria eller denguefeber var liten, men tyfoidfeber fikk litt bedre match enn hva jeg likte. Erik leste opp den gledelige innformasjonen om at slik feber "nesten aldri er dødelig", så da var vel alt greit? Joda, i en halv times tid. Men så fant jeg ut at jeg ikke gadd å dø, og dermed dro jeg, Kristina og sjåføren til et av byens beste sykehus.

Her var ingenting som på legevakta hjemme. Jeg måtte fortelle hele historien til fem (!) forskjellige personer i løpet av kvelden. To mannlige sjukepleiere passet på meg. Jeg ble sjekket av tre spesialister. De ECG-testa hjertet. Tømte meg for blod og analyserte det for alt av sjukdommer før de via intravenøst fylte opp kroppen min med saltvann. Og prisen - omtrent to månedslønner her i Bangladesh.

Legene mente det var best at jeg ble liggende på sjukehuset i et par dager siden jeg var så dehydrert, men jeg fikk av en eller annen grunn en vag fornemmelse av at de var ute etter å melke meg for enda mer penger. Dermed dro jeg hjem relativt frisk og rask. Neste gang får jeg huske på å fylle på med mat og drikke når jeg blir sjuk. For at det går an å få SÅ vondt i kroppen av å ikke ta vare på seg selv var jeg ikke klar over.

Var jeg blitt gal? : dag 8

Ofte når man ligger våken i mørket om natta så legger man merke til lyder man aldri har trodd har vært der før. Sånn er det i hvert fall med meg. Der jeg lå sjuk i senga i Moulvibazar trengte man ikke anstrenge seg for å få med seg lydene.

Folk skrek til hverandre fra den ene sida av bygda til det andre slik fangene roper fra isolatet og ut til sine kjære på gata i Oslo fengsel. Noen, jeg aner ikke hvem, gikk også rundt og slo metallstenger mot hverandre, mens andre igjen blåste regelmessig i fløyter. Sistnevnte tror jeg var vakter som skulle holde ro og orden. De slutta i hvert fall med plystringa og ropinga opp mot vinduet mitt da jeg skrudde av lyset. Hva var egentlig dette for et sted? Der jeg lå i senga og kjente feberen herje med kroppen fikk jeg en følelse av at noen hadde innlosjert meg i et galehus. Var jeg virkelig så sjuk?

Da jeg møtte Bill Clinton : dag 7

Noe av det jeg liker best ved å reise er at jeg får oppleve at solen står opp og går ned i horisonten. Enten det er i vann, sand, fjell eller skog, så er gleden alltid like stor. Dette er noe jeg ytterst sjelden får med meg i Norge, noe som egentlig er veldig synd. For det finnes ikke så mange ting som er vakrere.

Denne morgenen stod vi grytidlig opp for å komme morgenrushet i Dhaka i forkjøpet. Og tro meg - man vil helst slippe å bli sittende fast i kaoset her nede. Trafikken er egentlig et kapittel for seg. Selv om veien er delt inn i tre felt er det som regel fem-seks kjøretøy i bredden. Folk presser seg inn der det er plass. Og midt i mellom tråkker selgere og tiggere. Lukker man øynene halvveis igjen og bare myser på trafikken som slanger seg fremover, så ser den ut som en seig, levende organisme. Eller litt som tyktflytende olje som fyller de hulrom som finnes for raskest mulig å komme seg framover.

Lukker man derimot øynene helt og heller bruker lukte- og hørselssansene opplever man derimot noe annet. Støyen er ufattelig høy, mye fordi hornet her brukes for å fortelle at "her kommer jeg - så flytt deg". Og tar man et skikkelig magadrag med Dhaka-trafikkluft kjennes det ut som om man røyker Rød-Prince. Kan umulig være sunt dette her...

Alle biler, busser, rickshawer og motorsykler er selvfølgelig fulle av bulker og riper etter utallige påkjøringer, men her er ikke kjøretøyet en penisforlenger der det gjelder å imponere naboen. Ganske befriende egentlig, selv om det likevel kunne vært greit å slippe og måtte holde døra på plass mens vi kjører.

Men denne morgenen suste vi ut av hovedstaden med sjåfør Timothy bak rattet i en ubulka Toyota. I motsetning til i Norge der folk flest sover på denne tiden av døgnet var folk her nede allerede godt i gang med dagen klokka seks. Butikker ble åpna, på rismarkene vasset arbeiderne rundt for å klargjøre nye avlinger og over alt langs veier eller midt i jernbanesporet gikk det mennesker. Masse mennesker. De var som maur - det krydde av dem og de var alltid på vei ett eller annet sted. Men det er klart, i et land med under halvparten av Norges areal og med over 150 millioner innbyggere, så er det litt trangere om plassen. Det er bare litt uvant.

Etter noen timers kjøring kom vi så fram til vårt nye bosted for et par dager: En misjonsstasjon i Moulvibazar. Vi befant oss dermed helt nord-øst i landet i den såkalte Sylhet-regionen. Etter å ha plukket opp tre norske sykepleiestudenter dro vi så rett til en bosetting for rickshawfamilier.

Her skulle det læres bort noe så enkelt som at man måtte klippe negler, vaske hender og ikke stikke henda ned i jord og kloakk FØR man skal spise. For oss er jo dette en selvfølge, men for disse menneskene er det ikke det.

Og for et folk. Så glade, blide og imøtekommende til tross for at de er lut fattige, bor stuet sammen i jordhytter og kloakken renner stinkende og fritt mellom husene. Og ungene - så utrolig vakre! Hver gang jeg er ute og reiser i fattige land sier jeg det samme - jeg skal aldri klage på noe igjen! Problemet er bare at jeg glemmer, eller velger å glemme.

På kvelden kom sykepleierne Kjersti, Marit og Synnøve (bloggen deres kan man lese her: http://www.bangladeshpraksis.blogspot.com/) på middagsbesøk. En liten rusletur bort til skolen resulterte også i at vi ble med på kveldsmøtet der vi koste oss med høylytt sang akkompagnert av en gitar som burde vært stemt i forifjor. Men hva gjør vel det når elevene har navn som Bill Clinton og James Bond - nei, jeg tuller ikke!! Det er helt fantastisk. Dette gir meg virkelig inspirasjon til jeg får unger selv en gang.

Etter hvert ble det kveld og tid for senga. I samme slengen ble det like godt tid for sjukdom også skulle det vise seg. Fem dager klarte altså Mo å holde seg frisk denne gangen. Ikke dårlig.

En ny venn : dag 6

Jeg har fått meg en ny venn. Han er to år, snakker tre språk, kaster seg rundt halsen min og roper Jaaaan Heeennnnniiiiik! Ufattelig så stas det kan være med unger når de er tillitsfulle altså. Kanskje jeg må få meg en jeg også?

Jeg har altså møtt mitt vertskap nå. Kristina hadde glemt nøkkelen til leiligheten i Norge, og dermed ble vi enige om at jeg skulle sove med utgangsdøra ulåst slik at de kunne komme seg inn når de kom hjem på morrakvisten. Det funka dårlig. Jeg ble helt nervevrak, og hørte folk komme og gå i leiligheten i mange timer. Selvfølgelig var det ingen der, men mørkeredde, 10-år gamle Mo måtte til slutt låse døra. Nå skulle det endelig soves. Problemet var bare at nå bekymra jeg meg for at jeg ikke skulle høre at det ringte på når de andre kom hjem. Så det ble dårlig med søvn. Nei, det skal ikke være lett.

Siden dette var første skikkelige dag i nytt land tenkte jeg at jeg for en gangs skyld skulle gjøre godt inntrykk ved å stå opp tidlig. Det viste seg å være unødvendig. Selvfølgelig satt jeg der i timesvis aleine - de andre kom jo ikke hjem før litt over seks om morran og måtte jo få noen timer på øret de også.

Resten av dagen ble brukt til å bli kjent med min nye kompis Albert, rickshawtur til jobben til Kristina og Erik, omvisning på den Nordiske klubben, samt en tur i minibanken. Denne gangen tok jeg sannsynligvis ut alt for mye penger. Det blir aldri riktig.

I'm with stupid : dag 5

Nok Delhi, over til noe annet. Storbyer er sikkert fint, men man blir sliten og fort lei. I hvert fall gjør jeg det. Dermed bar det mot Dhaka og Bangladesh. Nok en gang var flyet i vesentlig bedre forfatning enn de vi flyr med i Europa. Og maten, den er veldig god! Aldri mer skal jeg frykte standarden på kollektiv transport i sørligere strøk. Det var jo det samme den gangen jeg reiste i Sør-Amerika. Langdistansebussene i Brasil, Argentina og Chile var overlegent bedre enn de vi har i Norge.

Så til bekymringene. Vel framme på flyplassen i Dhaka skjønte jeg fort at dette kunne gå galt. Jeg hadde glemt lappen med adressen der jeg skulle bo, så i passkontrollen ble jeg nødt til å finne på et hotellnavn i farta. Planen var at jeg skulle bli henta av Kristinas sjåfør for så å tilbringe første kvelden alene i leiligheten. Men noe navn eller nummer til mannen bak rattet hadde jeg selvfølgelig ikke. Det viste seg å være fire forskjellige steder der sjåfører stod og venta, så jeg tråkket frem og tilbake i en evighet uten noe oppløftende resultat. Og da slo det meg. Hvor dum går det egentlig an å bli? Jeg gjorde akkurat samme tabben for fire dager siden i Delhi. Denne gangen satt jeg rett og slett bare på repeatknappen og gjorde det samme igjen. Tror jeg må få trykt opp noen "I'm with stupid"-t-skjorter som jeg kan gi til venner og kjente når jeg kommer hjem. Disse må da brukes hver gang folk er rundt meg slik at jeg minnes idiotien i dette.

En velfylt lommebok hadde jeg heller ikke. Jeg hadde riktignok funnet en minibank og kursen på taka vs. dollar, men så er det dette med tall- og mattekunskaper da. Rullgardinen bare detter ned og så fomler jeg i blinde. Jeg endte i hvert fall med å ta ut taka tilsvarende 51 norske kroner. Litt lite som startkapital selv i et land som Bangladesh.

Jeg kom så i snakk med en sjåfør som ventet på sin Juan. Han tilbød seg å kjøre meg, men uten en adresse hjalp jo det lite. Hans spanske passasjer dukket så opp og de mente begge det uansett var best at jeg ble med dem ned til byen så jeg slapp å henge på flyplassen de 10 timene før Kristina og gjengen skulle lande. Jeg takket og bukket og slang meg i bilen. Men på vei ut av området viste det seg at det var enda et sted - et femte - der sjåfører stod med navnelapper. Og der ventet han. Timothy. Med mitt navn på lappen sin. Stakkars fyr. Først var flyet fra Dehli en time forsinka og så brukte jeg en ekstra time på å lete. Men endelig fant vi hverandre. For en glede.

I leiligheten blir jeg så tatt imot av hushjelp og kokk som også har måttet sette livene sine på vent mens Mo rota rundt i blinde på Zia International Airport. Ble helt forlegen, så jeg spiste så fort jeg bare klarte slik at de kunne komme seg hjem.

Så da var jeg her. Alene i et helt nytt land. Spennende.

Med litt vond smak i munnen : dag 4

Det var morgen, det var sol, og det var på tide med en bananpannekake til frokost. Med ett var jeg tilbake i backpackerverdenen slik jeg husker den fra tidligere reiser. Sånn er det. Noen ting hører bare sammen. Det samme gjelder for de spesielle Teva-sandalene med tøy-stropper. "Alle" ryggsekkturister har dem, men du ser dem sjelden eller aldri hjemme. Kanskje fordi de er stygge? Vel, det var en digresjon.

Dagen skulle brukes til sightseeing, men planene fikk seg raskt et skudd for baugen da det viste seg å være fredag. Det er rart med det. Er ikke mange dagene man skal være på tur før man går surr i dagene. Problemet med fredager er at da er alle de muslimske severdighetene opptatt av folk som bruker dem til mer fornuftige ting enn bare å kikke. Dermed måtte jeg over til plan B, som var de hinduistiske severdigheten.

Irriterende nok lot jeg meg lure til en minirunde til to templer sammen med en rickshawsjåfør jeg prata med kvelden før. Da skulle han selge meg hasj. Akkurat her har de indiske selgerne litt å lære av sine norske brødre. De indiske selgerne er vanligvis veldig pågående, men når det kommer til narkotiske stoffer er de plutselig vare og spake. De nesten piper "hasjish mister?". Nei, de kunne trengt et lynkurs på Grønland i Oslo: "HASJ!!!! SKARRU HA HASJ?". Det selges jo som hakka møkk rundt t-banestasjonen der, så det å skremme dopet på folk er tydeligvis mye mer effektivt enn denne pipinga de driver med i Delhi. Kanskje det går an å få til en slags utplasserings- eller lærlingordning?

Vel, nok en avsporing. Hvor vil dette ende? Tilbake til denne sightseeingrunden. Første stopp var tempelet Lakshmi Narayan Mandir. Et flott religiøst bygg der man kan tasse rundt i sokkelesten. Men en ting reagerer jeg fortsatt på. Selv om jeg er veldig klar over at svastikaen, eller hakekorset om du vil, har vært brukt som religiøst symbol fra langt tilbake, så er det litt rart å se det pryde et religiøst bygg som dette. For meg er og blir det et nazisymbol uansett hvordan jeg vrir og vender på det.

Videre bar det til Gurudwara Bangla Sahib som i motsetning til første stopp er et sted folk faktisk benytter til gudedyrkelse hele tiden. Mens jeg gikk rund der barfødt og med skaut (måtte dekke til hodet ja) leste de fra den store boka og spilte livemusikk inne i tempelet. Her kunne jeg vært i lang tid. Så rolig og fint med et stort dam man kunne rusle rundt. Men jeg hadde valgt feil sjåfør, så han maste meg avgårde for så å lure meg inn i butikker. Da var det nok for Mo for andre dag på rad (ble jo litt hardhendt mot damene på togstasjonen).

Etter at jeg hadde roa meg ned litt, fortalte han meg greia: For hver turist han tok med inn i butikkene ble navnet hans notert på en liste og en gang i blant fikk han da gaver til en verdi tilsvarende hvor flink han hadde vært med å lure folk til butikken. Vi gjorde da en deal som jeg i ettertid angret på. Jeg betalte så og si ikkeno for turen, mot at jeg gikk med på å besøke tre butikker. Jeg trengte ikke kjøpe noe.

Men dette viste seg å være ganske kjipt, for når du vet at du står å ljuger noen opp i ansiktet og later som om du skal kjøpe noe, så føles det - i hvert fall for meg - ikke noe særlig bra. I butikk nummer en og tre gikk det fint for selgerne var så sleske, men den hyggelige damen i butikk to syntes jeg så alt for synd på så jeg måtte kjøpe noe. Dermed er jeg nå eier av et putetrekk i silke. Flott altså. Blir nok lekkert i stolen jeg har arvet fra mormor.

Nei, nå må jeg bli ferdig her. Kan ikke skrive så langt hver dag. Lunsjen ble inntatt på Everest Bakery Cave som i følge guideboka hadde fantastiske Mo-Mos. Jeg har jo ikke spist Mo før så dette måtte prøves. Det viste seg å være dritsterke dumplings. Og mens jeg satt der med tårer i øya, rennende nese og pressa i meg disse MoMoene kom det sannelig meg et brudefølge dansende forbi nede på gata. Brura til hest. En hvit en sådan. Har bilder av det. Æresord. Får de bare ikke ut av kameraet.

Resten av dagen ble brukt til fotosafari i området rundt Chandni Chowk i Old Delhi. Jeg fikk sett den røde borgen og moskeen Jama Masjid fra utsiden (det var fredag så jeg kom ikke inn ja), og fant etter hvert ut at folk likte å bli tatt bilder av. De kom og stilte seg opp, eller dro meg i armen for å få være med. Dette kom litt overraskende på meg da jeg i andre land enten får nei, kjeft eller blir bedt om penger. Så en hyggelig opplevelse rett og slett.

Ja, og en siste ting: Til og fra Chandni Chowk benyttet jeg metroen som fortsatt er under utbygging i Delhi. Også dette en snål opplevelse. For på gatenivå er det totalt kaos og anarki. Eller, det virker i hvertfall sånn på meg som er fra Norge. Men går man under jorda er det plutselig helt stille, lavt tempo og aircontitionsvalt. Følelsen er ganske lik den man får når man dykker i røff sjø. På overflaten smeller bølgene mot deg og man blir kastet hit og dit, men så fort du er under senker roen seg. Ganske fint.

På besøk i et nytt underverk : dag 3

Vekkerklokka ringte veldig tidlig, noe som selvfølgelig var helt unødvendig siden det er umulig å sove i denne byen. Grunnen til at jeg skulle grytidlig opp var tur til byen Agra. Og grunnen til at man drar til Agra er først og fremst for å se Taj Mahal.

Jeg ble henta halv sju av en litt slaskete fyr som tok meg på vandring gjennom bakgater og smug der folk var i ferd med å gjøre morgenritualene (be, feie, mate dyr, åpne butikker osv). Målet var en av de større gatene der busser faktisk kan kjøre. Jeg hadde bestemt meg for at etter Indiasjokket jeg fikk dagen før, skulle jeg gjøre denne dagen enklere for meg selv - ved å melde meg på guida busstur til Agra. Her er det kanskje greit å smette inn at jeg HATER guida turer.

Etter et kvarters tid kom bussen som jeg måtte hoppe på i fart, og jeg kjente allerede da at dette kanskje ikke var verdens beste idé. Jeg ble så plassert helt bakerst til venstre i bussen på et sete nesten en meter dypt og med loddrett rygg. Altså: jeg med mine dvergbein og dermed like korte lår hadde ikke sjans til å nå inn til ryggstøtten. Jeg spurte så om jeg kunne få sette meg et annet sted, men bussfyren så bare dumt på meg, snudde seg rundt og gikk. Jeg tok det som et ja.

Da jeg meldte meg på turen gikk jeg ut i fra at dette var en tur for vestlige turister. Det var det selvfølgelig ikke. Ikke det at jeg på død og liv må være med andre backpackere, jeg sier bare at det var det jeg hadde forventa meg. I tillegg til meg var det én annen fyr med lys hudfarge - resten var fra India eller Bangladesh. Her må jeg legge til at jeg ikke spurte hver og en hvor de kom fra, så dette er en ren antakelse fra min side. Jeg vet at det var folk fra disse to landene på bussen, men kan altså ikke utelukke at også andre nasjonaliteter var representert.

Det ble da som det ofte blir til at jeg kom i snakk med denne andre backpackeren. Mannen heter Louis, er like gammel som meg og kommer fra en liten by sør i Nederland. Og for å gjøre en lang historie kort: bussturen tok seks timer (toget som alle normale folk velger tar 2, 5) og vi fylte tiden med samtaler om livet, kjærligheten og døden. Og selvfølgelig at vi for guds skyld måtte få skaffet oss togbilletter så vi slapp å være med bussen tilbake til Delhi.

Etter omvisning på Red Fort (et ganske imponerende festningsverk) fant vi også ut at vi like gjerne kunne forlate vår bussgruppe før omvisningene var ferdig. Guiden vekslet mellom å prate på indiaengelsk og hindu - noe som forsåvidt var greit. Men at alt han fortalte var uten noen som helst form for innlevelse var verre. Så vi stakk.

60 rupi fattigere og en autorickshawtur rikere og dermed befant vi oss på togstasjonen for å kjøpe billetter. Ingen ville hjelpe oss å forklare systemet, alt vi fikk var kjeft. Og når vi endelig skjønte hva vi skulle gjøre, gjorde inderne det de kan best - de snek seg foran oss i køen. Så til slutt ble Mo forbanna og reiv en eldre dame og hennes datter ut av køen. Det føltes godt.

Taj Mahal. Dette muslimske byggverket som for et års tid siden ble kåret til et av verdens sju nye underverker. Endelig var vi her. Hauger av mer eller mindre engelsktalende menn tilbød seg å være guiden vår, men vi valgte til slutt en hyggelig fyr som vi pruta ned til 100 rupi. Syntes der og da at det var i overkant mye penger, men etter hvert som jeg skjønte meg på kursen forstod jeg at det tilsvarer 15 kroner. Altså 7 kroner og 50 øre på hver av oss. Rart dette med utenlandsk valuta. Guiden het Adil og jeg fortalte han at han hadde en norsk navnebror som for noen år siden var en av verdens beste skatere. Dette så ikke ut til å gjøre stort inntrykk på fyren, så jeg lot han overta fortellerrollen.

Taj Mahal er fantastisk. Storslått. Vakkert. Og sikkert veldig romantisk hvis man er der med den rette. Mausoleet ble jo i sin tid bygget av Shahjahan til minne om, og som en kjærlighetserklæring til, sin favorittkone. Men jeg var der med en fyr fra Nederland som likte å vise meg bilder av jenter han hadde ligget med. Så den romantiske stemninga uteble. Noe som kanskje var like greit.

Vel tilbake i Delhi (3,5 timer før dem som tok bussen, jeg måtte selvfølgelig gni det inn da jeg møtte en fra reisefølget vårt på flyplassen to dager senere) var vi klare for en øl. Problemet var bare at klokka var halv tolv og alle stedene i backpackergata var stengt. Unntatt ett. Takrestauranten (alle restaurantene ligger på taket i dette strøket) var nesten tom, så vi burde kanskje luktet lunta: De solgte selvfølgelig ikke øl. Selvfølgelig fordi denne restauranten ligger på taket til hotellet ved navn Hare Krishna. Louis så ut som om han var på nippet til å begynne å grine, så da var gode råd dyre. Dermed bare det ut til en av gateselgerne for å kjøpe brun alkoholholdig drikke som vi smuglet inn på restauranten. Vi pimpet den i oss som to nervøse 14-åringer. Tror ikke personalet merka noen ting, men jeg er ganske sikker på at de trodde vi var to forelska menn med litt for myke håndledd der vi satt klint sammen borti hjørnet med vår lille hemmelighet. Men det var verdt det.

Fakta:
Om Taj Mahal: http://no.wikipedia.org/wiki/Taj_Mahal

Det store sjokket : dag 2

En reiseblogg må vel ikke nødvendigvis være kronologisk? Tror ikke det, så jeg starter der jeg lå på senga (som forresten var skitten og ekkel - var sengetøyet vaska?) og forsøkte å sove mens de snekret dører og sagde i fliser med vinkelkutter i etasjen over. Bad skulle de vistnok lage. I gata rett utenfor tuta rickshawene hysterisk, folk skrek til hverandre, kuene rauta og eimen som steg opp fra gatenivå og inn på det lille rommet var av ganske funky karakter.

Jeg hadde altså kommet meg til hotellet i backpackerdistriktet Paharganj i Delhi. Helt utslitt etter nesten fem netter uten søvn. Etter å ha sjekket inn fikk jeg presset meg til å spise noe på den solfylte takterassen før jeg ramlet inn på rommet og i seng. Når man da blir liggende og ikke få sove er det fort gjort å tenke "hva faen gjør jeg her?". Så da tenkte jeg det.

Men la meg ta det fra starten. Dagen starta tidlig da flyet landet på flyplassen i Mumbai. Målet for reisen er jo egentlig å besøke Kristina i Bangladesh, men når man får flybilleter t/r India for 3.300 kroner, så slår man til på det. Anyway. Jeg skulle rett videre til Delhi, men for å få til det ble jeg pent nødt til å vente på shuttlebussen som skulle ta oss til innenriksterminalen ti minutter unna. Vi venta i en time. Allerede her fikk jeg en smakebit på noe som tydeligvis kjennetegner det indiske folk. De sniker i kø. Hele tiden.

Til tross for tre timers margin rakk jeg akkurat fram til gaten fem minutter før boarding. Men så kom overraskelsen. Vi blir stappa inn på en ny buss og kjørt tilbake til utenriksterminalen jeg nettopp hadde stressa verre for å komme meg vekk fra. Altså: to timers mas til ingen nytte. Må jo bare le av systemet, men var ikke helt i humør til det da. Min aversjon mot å stå/ligge/sitte i kø ble forresten satt på prøve allerede da jeg skulle fikse visum på den indiske ambasaden i Oslo, og dette er noe jeg bør jobbe med skal jeg komme meg gjennom resten av livet med helsa i noenlunde behold kjenner jeg.

Flyvningen med Indian Airlines var forresten helt fantastisk. Splitter nytt fly med egne skjermer og romantisk komedie som gjorde meg fin og melankolsk. Hvorfor forteller jeg dette? Jo, jeg har et poeng: fordommer. Jeg hadde nemlig grua meg som en mann til denne flyturen siden den var med et statlig flyselskap i India! Men alt var altså tipptopp. Så fra nå av skal jeg stappe alle fordommene ned i en sekk og kaste dem i Ganges.

Når jeg så landa i Delhi hadde jeg bestilt henting på flyplassen. Tenkte det var greit siden jeg skulle reise aleine og grudde meg litt til det. Men da jeg gikk ut døra stod det 300 folk med håndskrevne navnelapper. Jeg forsøkte å finne min mann, men gav opp etter ti minutter. Dermed bar det til taxi-holdeplassen. Jeg hadde selvfølgelig ikke tatt ut penger, og ikke kunne jeg bruke dollar, så da stod jeg der. Eller jeg gjorde ikke det. For det var bare å ta fatt på den lange veien bort til avgangshallen og ta ut penger, for så å gå tilbake igjen. Sa jeg at det var sol og veldig varmt? Vel, det var det.

Taxisjåføren slapp meg av helt i enden av Main Bazar - gata der hotellet lå. Det ligger jo litt i navnet hva slags gate dette er. Smalt, trangt, millioner av små boder, innpåslitne selgere, rickshawer, kuer, hunder, turister, folk med kjerrer, biler og ikke minst hauger med søppel. Gata var lang, og jeg skulle nesten helt til den andre enden. Dermed ble det spissrotgang gjennom folkemengden som selvfølgelig skal selge tingene sine og dermed haler og drar i alle som er hvite i huden og går med stor ryggsekk. Er jo vant til dette fra tidligere reiser, men ble til slutt så lei at jeg bare stakk inn på første og absolutt ikke beste hotell. Og da er vi vel tilbake til begynnelsen der jeg ligger og ikke får sove.

Jeg har jo reist ganske mye og trodde jeg var forberedt på India, men kombinasjonen av at jeg reiste aleine, var veldig trøtt og kanskje ikke hadde gjort like god research som jeg pleier gjorde at mitt møte med dette landet ble som et slag i trynet. Eller for å si det på en annen måte: Det føltes som om jeg gikk ut i en elv uten å skjønne hvor sterk strømmen var og så ble jeg bare dratt med inn i et leven av lyder, fart, lukter, innpåslitne folk, kuer og skitt! Kommer nok til å sette pris på dette i etterkant, men akkurat da var dette litt i overkanten for herr Mo.

Resten av dagen ble brukt til aklimatisering, en tur til India Gate, litt trasking, samt en matbit og litt øl med en tilfeldig Ire. Som alle andre jeg møtte i dette landet hadde han sagt opp jobben sin for å leve livets glade dager på loffen i et par måneder. Og det i disse nedgangstider. Sjuke folk!

Fakta:
Bodde på: Hotel Vivek: http://www.vivekhotel.com/ (og det er noe muffens her - bildene må være fra da de åpna i 1968, for dette hotellet ser da unektelig veldig bra ut. Det var det altså ikke. Selv om rett skal være rett - takrestauranten var flott og hadde deilig mat noe som veide opp for de usynlige krypene i senga som fikk kroppen til å klø litt).

Turbulent : dag 1

Vel, så var den store dagen kommet. Jeg skulle for første gang reise på langtur alene. Mannen som ikke engang liker å sitte på McDonnalds alene uten å føle at alle stirrer og tenker "stakkars ensomme fyr".

Veldig lite interessant å bemerke seg ved turen ned til India egentlig. Bortsett fra landingen i Helsingfors. Selv en tidligere flyskrekk-konge som meg setter den høyt på lista over kjipe episoder i lufta. Den eldre herren i setet foran meg sa han aldri hadde hatt en verre landing i løpet av sine 40 år i fly og vi var alle enige (vi var fire stykker som hadde dannet en slags "hva pokker er det som skjer"-diskusjonsgruppe bakerst i flyet) om at piloten måtte være full. For flyet vingla frem og tilbake, opp og ned og vippet fra side til side helt til vi nådde bakken. Det rare var at det ikke så ut til å være noe som helst vind ute heller. Snålt.

Flyturen fra Finland til Mumbai skulle etter planen brukes på film, serier og spill på min personlige lille tv på flyet, men siden flyet var av den eldre sorten uten skjerm eller annen moro bestemte jeg meg for å sove. Det gikk ikke. Så da bestemte jeg meg for å se på Bollywoodfilm istedet. Bollywoodfilm har fortsatt et lite stykke å gå sånn kvalitetsmessig. Good not great, kan man si. Eller, egentlig ikke så veldig good heller. Men selvfølgelig. Da den indiske damen ved siden av meg spurte hva jeg syntes om filmen, svarte jeg "very good - very, very good". Da smilte hun. Ærlighet varer ikke alltid lengst...

Bedre sent enn aldri

Greit. Det er dag fem av reisen til India og Bangladesh, så denne kommer i seneste laget. Men jeg hadde egentlig ikke tenkt til å skrive noen blogg. Planen var å gjøre som jeg pleier: knote ned noen stikkord på en serviett, baksiden av en billett eller et tilfeldig papir, for så å forsøke og tyde dette når jeg kommer hjem og så skrive det ut til fullstendige setninger. Ser jo at dette blogg-styret er litt mer effektivt og "hands on". Spørsmålet er selvfølgelig om det er gjennomførbart. Gidder jeg å sitte på Internettkafe og skrive når jeg er på reise? Det vil tiden vise. Setter ganske mange penger på at dette vil fortone seg slik all nedtegning av ord har foregått i mitt liv tidligere - altså i form av skippertak.

Men altså: bloggen er skrevet for at jeg selv skal huske. Ikke nødvendigvis for å underholde andre. Det kan til tider derfor være en del tørre fakta som presenteres. Men ingen tvinges til å lese.

Lykke til Mo! Takk skal du ha du...