Vi kom oss nå frem og starta sightseeingturen med å traske gjennom Hindu street. Som de turistene vi var tok vi bilder av alt og alle. Og her som i India stilte de aller fleste seg villig opp og smilte til fotografen. Ikke noe kjefting, ikke tigging etter penger. Ikke noe bråk i det hele tatt. Vi gikk forbi butikker som solgte bryllupskroner, damer som solgte farget pulver, menn som tilbød oss noe som så ut som en krysning av fisk, ål og snegler liggende i små baljer, gutter som tredde oransje blomster på hyssing, damer som forsøkte å vaske seg med sarien på og skreddere som satt langs veien og jobbet under store presenninger. Det var skittent, det var varmt, men alt virket å være i ballanse. Slik var det og slik skulle det være. Alt var i ballanse.
Vi kom oss etter hvert ned til elva og etter litt om og men fikk vi betalt oss inn på havneområdet og kommet oss ombord i en av de små båtene. Det ble med en liten tur utpå elven for å se på livet, men på den korte halvtimen ute på elven var det flere nye inntrykk enn hva jeg får i Oslo på en uke, så det var kanskje like greit.
Videre bar det til "The pink palace" hvor Kristina ble umåtelig populær etter at en mann overhørte at hun kunne lese og snakke Bangla. Plutselig stod det 20 mannfolk i en ring rundt henne og skulle prate.
Mens de var interessert i henne var vi mest interessert i en fyr som helt uvitende gikk rundt med en t-skorte med et norgeskart på. De fleste store kleskjedene i Norge produserer klær i Bangladesh og vi så flere som gikk rundt med klær vi tydelig dro kjensel på fra Norge. Det mest interessante med t-skjorta til denne fyren var alle feilene. Bergen var blitt til Brrgen og skal vi tro kartet på mannens bryst er Larvik Norges største og viktigste by. En stygg feilproduksjon her altså.
Denne morgenen stod vi grytidlig opp for å komme morgenrushet i Dhaka i forkjøpet. Og tro meg - man vil helst slippe å bli sittende fast i kaoset her nede. Trafikken er egentlig et kapittel for seg. Selv om veien er delt inn i tre felt er det som regel fem-seks kjøretøy i bredden. Folk presser seg inn der det er plass. Og midt i mellom tråkker selgere og tiggere. Lukker man øynene halvveis igjen og bare myser på trafikken som slanger seg fremover, så ser den ut som en seig, levende organisme. Eller litt som tyktflytende olje som fyller de hulrom som finnes for raskest mulig å komme seg framover. 
Her skulle det læres bort noe så enkelt som at man måtte klippe negler, vaske hender og ikke stikke henda ned i jord og kloakk FØR man skal spise. For oss er jo dette en selvfølge, men for disse menneskene er det ikke det.
Så til bekymringene. Vel framme på flyplassen i Dhaka skjønte jeg fort at dette kunne gå galt. Jeg hadde glemt lappen med adressen der jeg skulle bo, så i passkontrollen ble jeg nødt til å finne på et hotellnavn i farta. Planen var at jeg skulle bli henta av Kristinas sjåfør for så å tilbringe første kvelden alene i leiligheten. Men noe navn eller nummer til mannen bak rattet hadde jeg selvfølgelig ikke. Det viste seg å være fire forskjellige steder der sjåfører stod og venta, så jeg tråkket frem og tilbake i en evighet uten noe oppløftende resultat. Og da slo det meg. Hvor dum går det egentlig an å bli? Jeg gjorde akkurat samme tabben for fire dager siden i Delhi. Denne gangen satt jeg rett og slett bare på repeatknappen og gjorde det samme igjen. Tror jeg må få trykt opp noen "I'm with stupid"-t-skjorter som jeg kan gi til venner og kjente når jeg kommer hjem. Disse må da brukes hver gang folk er rundt meg slik at jeg minnes idiotien i dette.
Taj Mahal er fantastisk. Storslått. Vakkert. Og sikkert veldig romantisk hvis man er der med den rette. Mausoleet ble jo i sin tid bygget av Shahjahan til minne om, og som en kjærlighetserklæring til, sin favorittkone. Men jeg var der med en fyr fra Nederland som likte å vise meg bilder av jenter han hadde ligget med. Så den romantiske stemninga uteble. Noe som kanskje var like greit.
