Sightseeing i Dhaka : dag 11

Endelig fikk jeg oppleve gamlebyen i Dhaka - Old Dhaka. Men veien ditt føltes fryktelig lang. For når man står og stamper i tett, forurenset trafikk i en CNG. (Også kjent som baby-taxi eller auto-richshaw), så føles hvert minutt som en evighet. Riktignok var det fascinerende å observere hvordan alle kjøretøyene sakte og kanske usikkert smatt inn i de lommer som måtte oppstå og dermed kom seg noen meter fremover i køen. Men når sjåføren vår holdt hornet inne nesten konstant i 40 minutter og jeg kjente eksosen rive i halsen som en sterk forkjølelse, så var det bare ikke verdt det. Det eneste jeg klarte og tenke var: "Hvordan orker folk å ha det slik hver dag?". Men man venner seg vel til alt.

Vi kom oss nå frem og starta sightseeingturen med å traske gjennom Hindu street. Som de turistene vi var tok vi bilder av alt og alle. Og her som i India stilte de aller fleste seg villig opp og smilte til fotografen. Ikke noe kjefting, ikke tigging etter penger. Ikke noe bråk i det hele tatt. Vi gikk forbi butikker som solgte bryllupskroner, damer som solgte farget pulver, menn som tilbød oss noe som så ut som en krysning av fisk, ål og snegler liggende i små baljer, gutter som tredde oransje blomster på hyssing, damer som forsøkte å vaske seg med sarien på og skreddere som satt langs veien og jobbet under store presenninger. Det var skittent, det var varmt, men alt virket å være i ballanse. Slik var det og slik skulle det være. Alt var i ballanse.

Vi kom oss etter hvert ned til elva og etter litt om og men fikk vi betalt oss inn på havneområdet og kommet oss ombord i en av de små båtene. Det ble med en liten tur utpå elven for å se på livet, men på den korte halvtimen ute på elven var det flere nye inntrykk enn hva jeg får i Oslo på en uke, så det var kanskje like greit.

Videre bar det til "The pink palace" hvor Kristina ble umåtelig populær etter at en mann overhørte at hun kunne lese og snakke Bangla. Plutselig stod det 20 mannfolk i en ring rundt henne og skulle prate.

Mens de var interessert i henne var vi mest interessert i en fyr som helt uvitende gikk rundt med en t-skorte med et norgeskart på. De fleste store kleskjedene i Norge produserer klær i Bangladesh og vi så flere som gikk rundt med klær vi tydelig dro kjensel på fra Norge. Det mest interessante med t-skjorta til denne fyren var alle feilene. Bergen var blitt til Brrgen og skal vi tro kartet på mannens bryst er Larvik Norges største og viktigste by. En stygg feilproduksjon her altså.