Etter to kjappe imodium og litt mat satt vi oss i bilen og trillet ut av misjonsstasjonen i retning Dhaka. Solen stekte allerede ganske bra, men siden airconditionen i bilen fortsatt virket litt, var det absolutt levelig i bilen. En time senere svingte vi så av veien og inn i en av de utallige te-hagene man ser over alt i denne regionen i nord. Te-hagene fungerer på samme måte som en landsby. Folk bor, jobber, ber, gifter seg og går på skole der. Hvis det er noe utdanningstilbud da vel og merke.
Te-hagen vi besøkte var middels stor med 800 arbeidere, men vi fikk bare sett selve fabrikklokalene på nært hold. Hvordan folket bodde så vi kun fra bilen da vi kjørte gjennom området. Om dette var en følge av at vi ikke spurte om å få se eller om vi ikke fikk lov, vet jeg ikke.
Uansett. Å lage te fra rå teblader til ferdig tørka te tar ikke mer enn to timer. Først moses bladene gjennom finere og finere kverner før massen så går over i en trommel som lager bittesmå baller ut av tepastaen. Deretter lages det tepper av disse ballene rundt om på gulvet og i løpet av en time har oksygen endret fargen fra grønn til brun. Så bærer det inn i en tørkemaskin som guiden vår noe smakløst sammenlignet med gass/kremasjons-kammer fra 2. verdenskrig. Til slutt sorteres teen etter størrelse på de tørka tekornene. Slik vi forstod det var det de ikke alt for små og ikke alt for store bitene som gav best te. Men vi kan ha forstått feil.
Tilbake i bilen kjente Mo at nå var det på tide å føle skikkelig synd på seg selv. Jeg hadde hatt skikkelig vondt i nakke og rygg det siste døgnet og nå hadde det forplantet seg til brystet, noe som gjorde det vondt å puste. Så der jeg satt og holdt setebeltet ut fra kroppen for å hjelpe lungene med jobben, lurte jeg fælt på hva det feilet meg.
Hjemme i Dhaka fikk jeg endelig kastet i meg to paracett og sovet en time. Følte meg med ett så meget bedre. Bare lureri selvfølgelig. For bare kort tid senere var smerten tilbake i kroppen, men denne gangen hadde den også spredd seg ut i armene. Mannen i huset, Erik, tok nå ansvar og tasta inn nettadressen til wikipedia. Der gikk vi, som de mannfolka vi er, i tur og orden gjennom symptomene på de vanligste "jungelsykdommene". Sannsynligheten for malaria eller denguefeber var liten, men tyfoidfeber fikk litt bedre match enn hva jeg likte. Erik leste opp den gledelige innformasjonen om at slik feber "nesten aldri er dødelig", så da var vel alt greit? Joda, i en halv times tid. Men så fant jeg ut at jeg ikke gadd å dø, og dermed dro jeg, Kristina og sjåføren til et av byens beste sykehus.
Her var ingenting som på legevakta hjemme. Jeg måtte fortelle hele historien til fem (!) forskjellige personer i løpet av kvelden. To mannlige sjukepleiere passet på meg. Jeg ble sjekket av tre spesialister. De ECG-testa hjertet. Tømte meg for blod og analyserte det for alt av sjukdommer før de via intravenøst fylte opp kroppen min med saltvann. Og prisen - omtrent to månedslønner her i Bangladesh.
Legene mente det var best at jeg ble liggende på sjukehuset i et par dager siden jeg var så dehydrert, men jeg fikk av en eller annen grunn en vag fornemmelse av at de var ute etter å melke meg for enda mer penger. Dermed dro jeg hjem relativt frisk og rask. Neste gang får jeg huske på å fylle på med mat og drikke når jeg blir sjuk. For at det går an å få SÅ vondt i kroppen av å ikke ta vare på seg selv var jeg ikke klar over.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar