Da jeg møtte Bill Clinton : dag 7

Noe av det jeg liker best ved å reise er at jeg får oppleve at solen står opp og går ned i horisonten. Enten det er i vann, sand, fjell eller skog, så er gleden alltid like stor. Dette er noe jeg ytterst sjelden får med meg i Norge, noe som egentlig er veldig synd. For det finnes ikke så mange ting som er vakrere.

Denne morgenen stod vi grytidlig opp for å komme morgenrushet i Dhaka i forkjøpet. Og tro meg - man vil helst slippe å bli sittende fast i kaoset her nede. Trafikken er egentlig et kapittel for seg. Selv om veien er delt inn i tre felt er det som regel fem-seks kjøretøy i bredden. Folk presser seg inn der det er plass. Og midt i mellom tråkker selgere og tiggere. Lukker man øynene halvveis igjen og bare myser på trafikken som slanger seg fremover, så ser den ut som en seig, levende organisme. Eller litt som tyktflytende olje som fyller de hulrom som finnes for raskest mulig å komme seg framover.

Lukker man derimot øynene helt og heller bruker lukte- og hørselssansene opplever man derimot noe annet. Støyen er ufattelig høy, mye fordi hornet her brukes for å fortelle at "her kommer jeg - så flytt deg". Og tar man et skikkelig magadrag med Dhaka-trafikkluft kjennes det ut som om man røyker Rød-Prince. Kan umulig være sunt dette her...

Alle biler, busser, rickshawer og motorsykler er selvfølgelig fulle av bulker og riper etter utallige påkjøringer, men her er ikke kjøretøyet en penisforlenger der det gjelder å imponere naboen. Ganske befriende egentlig, selv om det likevel kunne vært greit å slippe og måtte holde døra på plass mens vi kjører.

Men denne morgenen suste vi ut av hovedstaden med sjåfør Timothy bak rattet i en ubulka Toyota. I motsetning til i Norge der folk flest sover på denne tiden av døgnet var folk her nede allerede godt i gang med dagen klokka seks. Butikker ble åpna, på rismarkene vasset arbeiderne rundt for å klargjøre nye avlinger og over alt langs veier eller midt i jernbanesporet gikk det mennesker. Masse mennesker. De var som maur - det krydde av dem og de var alltid på vei ett eller annet sted. Men det er klart, i et land med under halvparten av Norges areal og med over 150 millioner innbyggere, så er det litt trangere om plassen. Det er bare litt uvant.

Etter noen timers kjøring kom vi så fram til vårt nye bosted for et par dager: En misjonsstasjon i Moulvibazar. Vi befant oss dermed helt nord-øst i landet i den såkalte Sylhet-regionen. Etter å ha plukket opp tre norske sykepleiestudenter dro vi så rett til en bosetting for rickshawfamilier.

Her skulle det læres bort noe så enkelt som at man måtte klippe negler, vaske hender og ikke stikke henda ned i jord og kloakk FØR man skal spise. For oss er jo dette en selvfølge, men for disse menneskene er det ikke det.

Og for et folk. Så glade, blide og imøtekommende til tross for at de er lut fattige, bor stuet sammen i jordhytter og kloakken renner stinkende og fritt mellom husene. Og ungene - så utrolig vakre! Hver gang jeg er ute og reiser i fattige land sier jeg det samme - jeg skal aldri klage på noe igjen! Problemet er bare at jeg glemmer, eller velger å glemme.

På kvelden kom sykepleierne Kjersti, Marit og Synnøve (bloggen deres kan man lese her: http://www.bangladeshpraksis.blogspot.com/) på middagsbesøk. En liten rusletur bort til skolen resulterte også i at vi ble med på kveldsmøtet der vi koste oss med høylytt sang akkompagnert av en gitar som burde vært stemt i forifjor. Men hva gjør vel det når elevene har navn som Bill Clinton og James Bond - nei, jeg tuller ikke!! Det er helt fantastisk. Dette gir meg virkelig inspirasjon til jeg får unger selv en gang.

Etter hvert ble det kveld og tid for senga. I samme slengen ble det like godt tid for sjukdom også skulle det vise seg. Fem dager klarte altså Mo å holde seg frisk denne gangen. Ikke dårlig.