Det ble fort varmt og jeg var sulten. Derfor var det ikke med lystig sinn jeg oppdaget at jeg hadde glemt både vann og penger. Heldigvis lå det 50 rupi i sekken, og med litt pruting klarte jeg å karre til meg en vannfalske og pannekake med sukker for de skarve fem kronene. Luksusmåltidet ble inntatt på en av restaurantene i skråningen med herlig utsikt over stranda.
Litt mindre sulten og tørst gikk turen videre - akkompagnert av banning da jeg måtte smette mellom klipper og andre steinformasjoner i vannet for å komme meg fram. Flere ganger var jeg sikker på at jeg hadde skjønt hvordan å beregne bølgene, bare for sekunder senere å oppdage at det hadde jeg ikke. Gang på gang slo vannet inn over kropp, sekk og kamera. Planen var også å ta turen videre til banjan-treet(???), men da begge sti-alternativene viste seg å være fryktelig bratte, søplete og i ellers dårlig forfatning fant jeg ut at dette ikke var en tur å begi seg ut på iført flipflapper. Så planen ble skrinlagt.
Tilbake i Arambol ble tiden brukt til å ta til seg solstråler i noen timer før jeg ble lei slik jeg pleier. Jeg møtte også Camilla og Sandra igjen (samt tre andre gutter) og vi avtalte å møtes seinere på kvelden.
Resten av gjengen skulle på latterkurs, noe jeg ikke så for meg kom til å være videre underholdende, så jeg tok det med ro med et par øl, mat og bok mens jeg så sola gå ned i havet. Etter hvert tok jeg så turen bort til restauranten der de andre hadde planlagt å le seg i hjel, men der var de ikke ferdig. Eller så hadde de ikke begynt. Uansett satt alle rundt et bort og fjasa. Det toppa seg for min del da vi skulle lukke øynene, holde hverandre i hendene og utveksle energi og varme. Så da den svenske jenta spurte "Do anyone think this is strange?" var det én person som klart og tydelig svarte "YES!!!". Det var meg.
Men der SV-ringen ble i overkant frikete for denne mannen fra Asker, var resten av kvelden en rein fest. Først overvar vi en konsert av heller laber kvalitet på stranda, før stearinlys ble til bål og halvsur stemme gikk over i suggererende trommerytmer. Alle som var i besittelse av et perkusjonsinstrument hadde tatt det med seg og bålfesten var et faktum. Selv JEG fikk slått nevene mot litt trommeskinn. Moro!
Kvelden ble ellers brukt til å drikke masse øl og prate med alle og enhver (bl.a. Anup fra New York). Noen i gjengen hadde også et stort ønske om at vi beveget oss til et Goa-trance-party noen kilometer lenger sør, men innen vi fikk somla oss til å finne noen taxier fikk vi beskjed om at festen var over. Så da bar det tilbake til strand, bål og trommer. Og like greit var det.
Langs vannkanten møter jeg igjen Na'ama og vi avtaler å spise frokost når jeg er ferdig men min morgentur. Planen var så å dra på båttur med mine nye norske venner, men de fikk jeg aldri kontakt med. Dermed dro jeg og min nye israelske venninne på tur istedet. Turen gikk en halvtime opp elven, som så sluttet ved en demning. Har vært med på festligere ting, for å si det sånn. Men jeg gjorde i hvert fall noe annet enn bare å ligge og steke i sola.
Med på båtturen var også et kinesisk-amerikans legepar. Disse ble etter endt tur med oss over tidevannselven og bort til monkey island. Iført kun flippflapper kom vi oss aldri lenger enn til fiskerne som plukket catfish ut av garnet, men vi fikk sett tusenvis av små krabber, grønskekledde steiner og stranda fra et nytt perspektiv.
Kvelden rundet jeg av med litt shopping, middag på Cuba sammen med Kim og Na'ama, samt biljard og sosialt samvær med alle og enhver på Cafe del Mar. Trist å skulle si adjø til denne fine gjengen. Men slik måtte det bli. Jeg hadde bestemt meg: Jeg ville se mer av Goa.
Jeg gikk som seg hør og bør stranda opp og ned, tok et bad, før jeg la meg ned i en slags liggesofa på en av strandrestaurantene for litt boklesing og lunsj. Et behagelig liv.
Kvelden ble selvfølgelig tilbragt på Cafe del Mar sammen med den vanlige gjengen. Men antall gjengmedlemmer ekspanderte ettersom Espen og Karoline fra Norge satt på nabobordet og sniklyttet til hva vi pratet om. Da de hørte at jeg prata om vårt kjære fedreland tok de kontakt, og vips så hadde jeg to venner til. Så enkelt er det altså.
Dagen ble brukt til bading og boklesing i sola, kun avbrutt av noen rastløse turer opp og ned stranda, samt å få si seg litt mat. Etter tre uker med indisk/bangla-mat var det deilig å kunne trøkke i seg tunfisksandwich og Quesedillas.
