Reisen mot nord : dag 22

Man lærer så lenge man lever sies det. Og siden dette var første gang jeg reiste alene på tur, lærte jeg mye om nettopp det å reise alene på tur. For det første: Det lønner seg å planlegge forflytningene slik at man slipper å reise alene. "Solo travelling" kan fort bli både dyrt og kjedelig. For det andre: Det lønner seg å ikke forflytte seg alt for ofte. Selv en rastløs sjel som meg må innse at det tar litt tid å bli kjent med folk og at det derfor er dumt å dra fra et sted når man endelig har fått seg nye venner.

For første gang denne reisen var punkt en nå i orden. Jeg hadde avtalt med legene jeg traff på båtturen dagen før om å dele taxi opp til Anjuna. Etter å ha prutet taxien ned så langt det gikk satt vi oss inn i den bittelille, varme bilen og kjørte de to timene det tok til dette hippiehølet. Jeg hadde nemlig bestemt meg for at dette var et sted jeg ikke likte, så da vi kom frem var jeg fast bestemt på bare å se meg om bittelitt, for så å dra videre nordover.

Vel fremme sa jeg adjø til mitt kinesisk-amerikanske reisefølge og satt meg ned på første restaurant. Her spiste jeg vond stekt ris slik at jeg skulle få lov til å sette fra meg sekken mens jeg gikk på sightseeing.

Alle hadde på forhånd sagt at det fantastiske onsdagsmarkedet var stengt på grunn av terrorfaren, men jeg var uansett fast bestemt på å sjekke om så stemte. Etter en liten tur langs stranda kom jeg så til markedet - som på ingen måte var stengt. Men det var nok færre folk her enn det pleier. Likevel føltes det for trangt og kaotisk for meg. For det var varmt, jeg var sliten og jeg ville videre. Jeg kjøpte derfor ikke noe, ikke tok jeg noen bilder. Alt jeg gjorde var å svette, drikke vann og se på utvalget på dette enorme markedet som omfatter alt fra boder med vanlige indiske klær, hippiesjapper, små kafeer og live-musikk.

En times tid etter at jeg hadde slengt fra meg sekken var jeg så tilbake og fikk overtalt en taxisjåfør til å kjøre meg til mitt endelige stoppested for en litt for billig penge. For turen til Arambol var preget av grisekjøring utført av en sjåfør som hadde gått med på å få betalt litt mindre enn hva han likte. Men jeg kom fram hel.

Jeg rakk og registrere at dette var et helt annen type sted enn Palolem, før jeg satt i gang med letinga. Jeg tråla hele Arambol etter det perfekte sted å bo, men da det begynte å mørkne endte jeg i et høl av en bambushytte i en av bakgatene. 200 rupi kostet det for natta, men madrassen var laget av stein og myggnettingen jeg var lovet kom aldri. Så jeg var potte sur og sov lite.