Jeg ble henta halv sju av en litt slaskete fyr som tok meg på vandring gjennom bakgater og smug der folk var i ferd med å gjøre morgenritualene (be, feie, mate dyr, åpne butikker osv). Målet var en av de større gatene der busser faktisk kan kjøre. Jeg hadde bestemt meg for at etter Indiasjokket jeg fikk dagen før, skulle jeg gjøre denne dagen enklere for meg selv - ved å melde meg på guida busstur til Agra. Her er det kanskje greit å smette inn at jeg HATER guida turer.
Etter et kvarters tid kom bussen som jeg måtte hoppe på i fart, og jeg kjente allerede da at dette kanskje ikke var verdens beste idé. Jeg ble så plassert helt bakerst til venstre i bussen på et sete nesten en meter dypt og med loddrett rygg. Altså: jeg med mine dvergbein og dermed like korte lår hadde ikke sjans til å nå inn til ryggstøtten. Jeg spurte så om jeg kunne få sette meg et annet sted, men bussfyren så bare dumt på meg, snudde seg rundt og gikk. Jeg tok det som et ja.
Da jeg meldte meg på turen gikk jeg ut i fra at dette var en tur for vestlige turister. Det var det selvfølgelig ikke. Ikke det at jeg på død og liv må være med andre backpackere, jeg sier bare at det var det jeg hadde forventa meg. I tillegg til meg var det én annen fyr med lys hudfarge - resten var fra India eller Bangladesh. Her må jeg legge til at jeg ikke spurte hver og en hvor de kom fra, så dette er en ren antakelse fra min side. Jeg vet at det var folk fra disse to landene på bussen, men kan altså ikke utelukke at også andre nasjonaliteter var representert.
Det ble da som det ofte blir til at jeg kom i snakk med denne andre backpackeren. Mannen heter Louis, er like gammel som meg og kommer fra en liten by sør i Nederland. Og for å gjøre en lang historie kort: bussturen tok seks timer (toget som alle normale folk velger tar 2, 5) og vi fylte tiden med samtaler om livet, kjærligheten og døden. Og selvfølgelig at vi for guds skyld måtte få skaffet oss togbilletter så vi slapp å være med bussen tilbake til Delhi.Etter omvisning på Red Fort (et ganske imponerende festningsverk) fant vi også ut at vi like gjerne kunne forlate vår bussgruppe før omvisningene var ferdig. Guiden vekslet mellom å prate på indiaengelsk og hindu - noe som forsåvidt var greit. Men at alt han fortalte var uten noen som helst form for innlevelse var verre. Så vi stakk.
60 rupi fattigere og en autorickshawtur rikere og dermed befant vi oss på togstasjonen for å kjøpe billetter. Ingen ville hjelpe oss å forklare systemet, alt vi fikk var kjeft. Og når vi endelig skjønte hva vi skulle gjøre, gjorde inderne det de kan best - de snek seg foran oss i køen. Så til slutt ble Mo forbanna og reiv en eldre dame og hennes datter ut av køen. Det føltes godt.
Taj Mahal. Dette muslimske byggverket som for et års tid siden ble kåret til et av verdens sju nye underverker. Endelig var vi her. Hauger av mer eller mindre engelsktalende menn tilbød seg å være guiden vår, men vi valgte til slutt en hyggelig fyr som vi pruta ned til 100 rupi. Syntes der og da at det var i overkant mye penger, men etter hvert som jeg skjønte meg på kursen forstod jeg at det tilsvarer 15 kroner. Altså 7 kroner og 50 øre på hver av oss. Rart dette med utenlandsk valuta. Guiden het Adil og jeg fortalte han at han hadde en norsk navnebror som for noen år siden var en av verdens beste skatere. Dette så ikke ut til å gjøre stort inntrykk på fyren, så jeg lot han overta fortellerrollen.
Taj Mahal er fantastisk. Storslått. Vakkert. Og sikkert veldig romantisk hvis man er der med den rette. Mausoleet ble jo i sin tid bygget av Shahjahan til minne om, og som en kjærlighetserklæring til, sin favorittkone. Men jeg var der med en fyr fra Nederland som likte å vise meg bilder av jenter han hadde ligget med. Så den romantiske stemninga uteble. Noe som kanskje var like greit.Vel tilbake i Delhi (3,5 timer før dem som tok bussen, jeg måtte selvfølgelig gni det inn da jeg møtte en fra reisefølget vårt på flyplassen to dager senere) var vi klare for en øl. Problemet var bare at klokka var halv tolv og alle stedene i backpackergata var stengt. Unntatt ett. Takrestauranten (alle restaurantene ligger på taket i dette strøket) var nesten tom, så vi burde kanskje luktet lunta: De solgte selvfølgelig ikke øl. Selvfølgelig fordi denne restauranten ligger på taket til hotellet ved navn Hare Krishna. Louis så ut som om han var på nippet til å begynne å grine, så da var gode råd dyre. Dermed bare det ut til en av gateselgerne for å kjøpe brun alkoholholdig drikke som vi smuglet inn på restauranten. Vi pimpet den i oss som to nervøse 14-åringer. Tror ikke personalet merka noen ting, men jeg er ganske sikker på at de trodde vi var to forelska menn med litt for myke håndledd der vi satt klint sammen borti hjørnet med vår lille hemmelighet. Men det var verdt det.
Fakta:
Om Taj Mahal: http://no.wikipedia.org/wiki/Taj_Mahal
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar