I'm with stupid : dag 5

Nok Delhi, over til noe annet. Storbyer er sikkert fint, men man blir sliten og fort lei. I hvert fall gjør jeg det. Dermed bar det mot Dhaka og Bangladesh. Nok en gang var flyet i vesentlig bedre forfatning enn de vi flyr med i Europa. Og maten, den er veldig god! Aldri mer skal jeg frykte standarden på kollektiv transport i sørligere strøk. Det var jo det samme den gangen jeg reiste i Sør-Amerika. Langdistansebussene i Brasil, Argentina og Chile var overlegent bedre enn de vi har i Norge.

Så til bekymringene. Vel framme på flyplassen i Dhaka skjønte jeg fort at dette kunne gå galt. Jeg hadde glemt lappen med adressen der jeg skulle bo, så i passkontrollen ble jeg nødt til å finne på et hotellnavn i farta. Planen var at jeg skulle bli henta av Kristinas sjåfør for så å tilbringe første kvelden alene i leiligheten. Men noe navn eller nummer til mannen bak rattet hadde jeg selvfølgelig ikke. Det viste seg å være fire forskjellige steder der sjåfører stod og venta, så jeg tråkket frem og tilbake i en evighet uten noe oppløftende resultat. Og da slo det meg. Hvor dum går det egentlig an å bli? Jeg gjorde akkurat samme tabben for fire dager siden i Delhi. Denne gangen satt jeg rett og slett bare på repeatknappen og gjorde det samme igjen. Tror jeg må få trykt opp noen "I'm with stupid"-t-skjorter som jeg kan gi til venner og kjente når jeg kommer hjem. Disse må da brukes hver gang folk er rundt meg slik at jeg minnes idiotien i dette.

En velfylt lommebok hadde jeg heller ikke. Jeg hadde riktignok funnet en minibank og kursen på taka vs. dollar, men så er det dette med tall- og mattekunskaper da. Rullgardinen bare detter ned og så fomler jeg i blinde. Jeg endte i hvert fall med å ta ut taka tilsvarende 51 norske kroner. Litt lite som startkapital selv i et land som Bangladesh.

Jeg kom så i snakk med en sjåfør som ventet på sin Juan. Han tilbød seg å kjøre meg, men uten en adresse hjalp jo det lite. Hans spanske passasjer dukket så opp og de mente begge det uansett var best at jeg ble med dem ned til byen så jeg slapp å henge på flyplassen de 10 timene før Kristina og gjengen skulle lande. Jeg takket og bukket og slang meg i bilen. Men på vei ut av området viste det seg at det var enda et sted - et femte - der sjåfører stod med navnelapper. Og der ventet han. Timothy. Med mitt navn på lappen sin. Stakkars fyr. Først var flyet fra Dehli en time forsinka og så brukte jeg en ekstra time på å lete. Men endelig fant vi hverandre. For en glede.

I leiligheten blir jeg så tatt imot av hushjelp og kokk som også har måttet sette livene sine på vent mens Mo rota rundt i blinde på Zia International Airport. Ble helt forlegen, så jeg spiste så fort jeg bare klarte slik at de kunne komme seg hjem.

Så da var jeg her. Alene i et helt nytt land. Spennende.